*
I går byrja eg tenka på kor langt eg kunne
pressa kamera utover haustkvelden.
I staden for å lura meir, slengte eg kamera
over skuldra og gjekk ut for å testa.
Med på lasset var 50mm 1,4 objektivet mitt, og mine to yngste
(og like mange kinderegg, lokkelokkelokke).
Konklusjonen er først og fremst at
det vert plutseleg veldig, veldig mørkt.
Og elles at ein kan henta mykje på å
ha stativ - noko eg ikkje hadde.
Men elles er det jo ei fantastisk tid
å vera ute på. Stemninga som
*smack*
er der.
Skiftane skydekke som bringer med seg
magiske flater med lys og skugge.
Og under trea i Baronihagen,
der dryssa det løv i alle fargar.
Når eg såg utover var det omlag
som det regna store gule og oransje dråpar.
Med brølande hjortar oppgjennom dalen og fjellsidene…
Kan du tenka deg?!
Eg tynte kamera til yttarpunktet trur eg.
Og så har eg tynt vidare i photoshop
på dei mørkaste bileta.
Men det fungerer.
Eg fanga stemninga.
*
*
*
*
*
*
*
Dette siste bilete har eg kjørt gjennom filteret oil paint i photoshop.
Det var alt for uklart slik det var - som det siste bilete eg tok,
før me måtte gå - for å i det heile sjå kor me gjekk…
Med oil paint fungerte det sjølv om det var uskarpt.
Mi meining iallfall.
*
© Jorun Larsen
*
*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar